Landsmålet utvikler seg

1835: Prøver af Landsmaalet i Norge
Ivar Aasen jobbet også med å skrive små stykker og fortellinger på dialekt som har presenterte i Prøver af Landsmaalet i Norge. I denne har han skrevet om den andre delen av boka til landsmål som Aasen ville skulle være for hele landet. Han hadde nemlig som tanke å skape et nytt norsk skriftspråk, som skulle være felles for alle uansett dialekt.
Et av prinsippene Aasen fulgte var at språket skulle uttrykke det som var felles for Norges dialekter, som for eksempel trekjønnssystemet på substantivene.
Aasen mente også at avstanden mellom landsmålet og de andre skandinaviske språkene ikke skulle være større enn nødvendig.

Norsk Grammatik og Norsk Ordbog
De nye prinsippene ble samlet og utgitt i to bøker kalt Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873) som ga skriveregler for landsmålet. Denne grammatikken ble kalt normativ.
Under Aasens arbeid med bøkene hentet han mye inspirasjon fra spesielt tyske grammatikker, og målet med dem var å hjelpe de som ville skrive landsmål.
Etter hvert kom det også en ordbok for at folk skulle se stavemåter og bøyninger, som kom i 1873 med tittelen Norsk Ordbog. Denne var omgjort til normativ, hvor ordene ikke var skrevet slik de ble uttalt. Den inneholdt mellom 35 000 og 40 000, og Aasen skrev med denne boken seg inn i europeisk språkhistorie om leksikograf.

Landsmålet i bruk – og strid om skrivemåten
Landsmålet ble ikke offisielt skriftspråk i Norge med en gang, så enkeltpersoner som brukte det hadde mye å se for utviklingen.
Blant annet juristen og journalisten Aasmund Olavsson Vinje var en slik person. Han grunnla avisa Dølen som han skrev med sin egen rettskrivning før Aasen kom med den endelige utgaven av språket. Det ble derfor debatt om skrivemåten, men Aasen var likevel glad for å ha en stemme, og han fikk rette hvert nummer før det gikk på trykken.
Olaus Fjørtoft var en annen sentral person som ville ha et felles skriftspråk basert på alles egen dialekt mens de skrev. Han var dermed ikke særlig opptatt at det skulle være sammenheng med det norrøne, men at arbeidere i byene skulle sette preg på skriftspråket.
Arne Garborg var også en annen som hadde innflytelse på landsmålet. Han var med på å skrive den første boka for høyere skole på landsmål og var viktig for landsmål som avisspråk og for opplæringsmål.

Landsmålet får en offisiell rettskriving
Garborg ble i 1898 medlem av komiteen som skulle lage et forslag til en offisiell rettskrivning for landsmålet. Flertallet gikk for å videreføre Aasens arbeid om rettskrivning, og i 1901 ble den offisielt godkjent. Norge fikk for første gang en offisiell rettskrivning.

Norge får to offisielle skriftspråk
Den offisielle rettskrivingen kan sies å være et resultat av at landsmålet hadde blitt opplæringsmål på mange skoler, og siden 1885 var et offisielt skriftspråk i tillegg til det vanlige ”Skrift- og Bogsprog”. Norge hadde dermed fått to offisielle skriftspråk.

Landsmålet i skolen.
I 1880-årene ble det arrangert statsstøttende kurs i landsmål for lærere, og mange ble holdt ved folkehøgskoler rundt om som var viktige i arbeidet for landsmålet.
I 1892 vedtok stortinget skolemålsparagrafen, hvor det ble opp til skolestyrene å bestemme hva som skulle være opplæringsspråket. På Vestlandet, i Trøndelag og Nordland valgte fler og fler å bruke landsmålet.
I 1902 ble det obligatorisk å ha prøve i landsmål til eksamen lærere, og i 1908 ble det lov å skrive landsmål ved universitetseksamener.

Landsmålet i kirken
I slutten av 1800-tallet mente mange at bibelen burde oversettes på landsmål. Men det var ikke før i 1921 at den første oversettelsen kom, utgitt av Studentmållaget. I 1938 kom den første helt autoriserte bibeloversettelsen på nynorsk.
Etter hvert kom det også salmer på landsmål, og de mest kjente var av Elias Blix og Anders Hovden. I 1892 ble det bestemt at menighetene kunne få bruke de nynorske salmene om de ville, og dermed var ikke dansk lenger det eneste språket i kirken.