Fornorskingen av det danske skriftspråket

I nesten tre hundre år, fra den tiden reformasjonen sto høyt i 1536 og fram til 1814 var dansk skriftspråk nærmest enerådende i Norge. Mange oppfattet språksituasjonen i Norge som helt normal. Det danske skriftspråket og det norske talemålet lå så nær hverandre at man ikke dette som noe problem.

Dansk var det skriftspråket alle brukte og dermed ble det for de fleste mest praktisk å fortsette med dette. Alle bøker og aviser i Norge var også skrevet på dansk, derfor mente mange at dette også kom til å bli en svært omfattende oppgave å skulle endre hele skriftspråket.

Det var også mange i 1814 som ville holde på det danske skriftspråket fordi de var redde for at det skulle gå med nordmennene når vi gikk inn i union med Sverige i 1814, som det gikk med folket som bodde sør på den skandinaviske halvøya, da de ble i union med Sverige. Nemlig at svensk skriftspråk ble innført etter bare en generasjon. En naturlig reduksjon var da å tviholde på det skriftspråket landet hadde, nemlig Dansk. På grunnlag av dette laget Norge også en ny lov i grunnloven som sa at alle lover i Norge skulle være skrevet på Norsk. Målet med en slik formulering var å hindre at svensk skulle innføres som lovspråk i Norge. Men det er også klart at ”norsk” i denne grunnlovsparagrafen i praksis var det samme som dansk.

Johan Sebastian Welhaven var en av dem som hadde ideologiske grunner til å holde på det danske skriftspråket. Han var leder av ”intelligenspartiet”. De mente at det var embetsstanden i Norge, med sitt nære forhold til Danmark, som de viktigste kulturbærerne i den nye nasjonen. Og disse snakket også dansk. De mente også at dansk var brua over sørover til Europa – gjennom det danske skriftspråket kunne Norge holde kontakten med europeisk kultur. Welhaven kalte det danske skriftspråket heller ikke dansk lengre, han og meningsfellene hans valgte isteden og kalle dette språket ”modersmålet” eller ”det almindelige bogspråg”.

Vanlig oppfatning på 1800-tallet var at dansk var det eneste fornuftige skriftspråket, men det var få som gikk inn for å holde på dette slik det så ut rundt 1814. Menge tenkte seg en utvilkling av skriftspråket, samtidig som man ikke ville at det ”nye” norske skriftspråket ikke skulle ta utgangspunkt i det danske språket, men at det skulle utvikles uten inngrep herfra.

Etter mange diskusjoner ble det arbeidet med en større rettskrivningsform hvor norske talemålsformer i stor grad skulle avgjøre hvordan skriftspråket skulle se ut. Særlig universitetsmiljøet og Bjørnstjerne Bjørnson var dansketilhengere og arbeidet mot dette. De ville at det danske skriftspråket skulle utvikle seg på en naturlig måte.

Veien fra Dansk til bokmål
Wergeland var en av de som deltok i den språkpolitiske debatten i Norge fra rundt 1830. Han var opptatt av hvordan den unge nasjonen Norge skulle kunne vokse og bli et sterkt og kulturelt selvstendig demokrati, med sin egen kultur, sin egen malerkunst, litteratur, musikk og sitt eget språk. Bakgrunnen for dette er synet på den nasjonalromantiske oppfatningen av kulturen.

Wergeland mente at folkeopplysning var viktig, men å drive folkeopplysning var ikke enkelt når det skriftspråket som folket skulle bli opplyst gjennom, lå så langt fra talemålet til mange nordmenn at de ikke forstod det.
Wergeland ville basere det nye norske språket ut i fra det norrøne, som for han var det språklige grunnlaget for et kulturelt selvstendig Norge. Wergeland eksperimenterte med norske ord og uttrykkmåter som erstatning for det danske. Eks; som norsk svart for dansk sort.

Wergelands linje ble videreført til arbeidet med de norske folkeeventyrene hvor Asbjørnsen og Moe. Folkeeventyrene levde rund i bygdene i Norge lenge for 1814. De ble oppfattet som en stor del av den norske kulturen og det var dette den nye nasjonen skulle bygge på, dermed var det også stor interesse for å få samlet og nedskrevet disse.
Asbjørnsen og Moe arbeidet på samme måte som Wergeland med en svært forsiktig fornorskning. De fulgte de gamle grammatiske bøyningsreglene til det danske skriftspråket, men laget ord med dobbelt bestemthet og etterstilt eiendomspronomen.

Disse sammen med Knut Knudsen dro i gang arbeidet med og fornorske språket, mens Wergeland, Asbjørnsen og Moe avgrenset seg til selve ordene tok Knudsen steget lengre og forandret grammatikken. Han var den mest sentrale i språkdebatten på 1800- tallet. Fra 1852 til 1856 var han språkkonsulent ved Den Norske dramatiske Skole og fra 1854 ved Det Norske Theater. Dermed ble scenespråket også fornorsket.

Knudsens mål var å avskaffe det danske skriftspråket i Norge gjennom en forsiktig endring av både ordtilfang og grammatikk i retning av norsk talemål. Problemet var hva slags norsk talemål vi skulle ha, med tanke på alle dialektene som ofte var svært ulike seg imellom. Knudsen valgte en variant av den dannende klasse, altså bydialekten. Talemålet til byborgerskapet, som Knudsen kalte ”den dannende dagligtale, varierte fra den ene byen til den andre. Forskjellene var likevel ikke så store at det var tale om ulike dialekter. Denne ”dannende dagligtalen” ble altså en rettesnor for en gradvis fornorsking av det danske skriftspråket.
Knudsen gav også ut den første vitenskapelige framstillingen av det talemålet som bokmålet kom til å bli bygget på, nemlig ”Haandbog i dansk-norsk Sproglære”.