Unorsk og norsk
Knud Knutsen mente at fremmedord var til hinder for at folk flest skulle kunne forstå skriftspråket og det dannede talemålet. På grunn av det gav han i 1881 ut ordboka Unorsk og norsk eller fremmedords avsløring. I denne boka kunne folk finne norske ord til erstatning for ulike fremmedord. De fleste ordene i denne ordboka var hentet fra Norsk Ordbok av Ivar Aasen. To til tre prosent av orda i denne boka var erstatning som han selv eller andre hadde foreslått.
Blant de erstatningsordene Knudsen selv foreslo, var bakstrev for reaksjon og ordskrift for debatt. Begge er brukt den dag i dag. Mange andre av forslagene hans ble aldri akseptert. Det gikk med andre ord dårligere med kampen mot fremmedordene enn med arbeidet hans for en ny norsk rettskriving, som i det store og det hele vant fram.
Grammatiske endringer
I 1862 skjedde det store endringer. Da vedtok det daværende Kirkedepartementet endringer som førte skriftspråket til Norge et lite steg nærmere talemålet. Eksempler på det er at stum e ble avskaffet, som at ordet naae ble endret til naa. Dobbeltskriving av i, e og u som markering av lang vokal ble avskaffet, som at fin ble i stede for fiin, pen ble i stede for peen, og hus ble i stede for huus. C, ch og q som skrivemåter for k – lyden ble avskaffet, som at konsul ble i stede for consul, teknikk ble i stede for technik, og kvæg ble i stede for qvæg. Og helt til slutt; ph som skrivemåte for l – lyden ble avskaffet, som at filosof ble i stede for philosoph.
I 1886 gav Knudsen ut kampskriftet ”Hvem skal vinne? De historiske dansk – norske målstræveres standpunkt.” Der la han fram et omfattende og detaljert program for hvordan målstrevet etter hans syn burde føres videre. Noen av eksemplene på det var at ord skulle kortes ned, som for eksempel at dra ble i stede for drag og bli ble i stede for blive. Det ble innført norsk flertallsbøying i hannkjønn – og intetkjønn, og det ble endringer i skrivemåten av mange ord, slik at de kom i samsvar med ”dannet dagligtale.
Men Knudsen var foran sin tid. Det tok hele 21 år før mange av forslagene hans til skrivemåte av norske ord ble vedtatt som offisiell rettskriving i Norge. I dag, mer enn 11 år etter at dette skriftet kom ut, er derimot mange av skrivemåtene vel etablert i bokmål, som for eksempel kake, mat, trodde, sydde, dra, bli, sy, far, mor og mange andre.
Jonathan Aars var elev av Knudsen og støttet den språkpolitiske linja hans. I 1860 – åra gav Aars ut et hefte med tittelen Norske rettskrivningsregler. Heftet kom i stadig nyere utgaver, og fra 1885 fikk det en slags offisiell godkjennelse ved at departementet kontrollerte og godkjente det.
Aars hadde gjennom Norske rettskrivningsregler innvirkning på to måter. For det første kritiserte han i innledningen til heftet den gjeldene dansk rettskrivingen, som på mange måtet var i strid med det norske talemålet, og som dermed ble oppfattet som fremmed av mange nordmenn. Og for det andre endret han reglene for hver utgave, på en slik måte at de stadig nærmet seg talemål.
Nordahl Rolfsen (1848 – 1928) var mest kjent som forfatter av en rekke lesebøker for skolen. I 1892 kom Læsebog for folkeskolen for første gang. Rolfsen gjennomførte her en del av de forslagene til endringer i skriftspråket som Knudsen hadde lagt fram seks år tidligere, i ”Hvem skal vinne?”. Han gjennomførte blant annet harde konsonanter og kortformene dra og bli av verbene drage og blive.
Året etter, i 1893, ble det satt ned en komité som skulle komme med forslag til rettskrivningsformer. Et av medlemmene var Jonathan Aars. I 1898 kom komiteen med et forslag der hovedpoenget var at norske talemålsformer skulle ligge til grunn for skriftlig norsk bokmål. Men disse forslagene møtte ulike reaksjoner blant folket. I det store og det hele var folk positive, men skrivemåten med p t k for b d g møtte en del motgang blant skolefolket på Sørlandet og Sørvestlandet, altså i de delene av Norge der b d g hadde støtte i talemålet. Blant universitetsfolk var motgangen større – der var det flere som ønsket så få endringer som mulig. Det var en viktig grunn til at rettskrivingsforslaget fra Aars – komiteen ikke ble vedtatt før i 1907.
En aktiv deltaker i språkdebatten i første halvdel av 1800 – tallet var historikeren Peter Andreas Munch (1810 – 1863). Han var sterkt preget av det romantiske synet på sammenhengen mellom nasjon og språk. Han hevdet at dersom det skulle skapes et eget norsk skriftspråk, måtte det bygge på det norrøne språk. Samtidig fant han seg godt til rette med det danske skriftspråket og hevdet at dansk godt kunne være det samlende skriftspråket i Norge. Tanken om at skriftspråket skulle være demokratisk og gjøre det lettere for allmennheten å lese og skrive, var fjern for Munch.
På dette punktet var han uenig med både Ivar Aasen, Knud Knudsen og Henrik Wergeland. Munch mente at Wergeland var en ”sprogfordærver”. Han var heller ikke enig med Ivar Aasen som mente at det burde skapes et skriftspråk basert på norske dialekter i samtida.
Ivar Aasen (1813 – 1896) var den som gjorde det språkvitenskapelige arbeidet som skulle til for å etablere et norsk skriftspråk med norsk talemål som normgrunnlag. Aasen leste mye i oppveksten og han arbeidet som omgangsskolelærer fra han var 18 år til 20 år gammel. Han fordypet seg i grammatikk, norrønt, latin, engelsk, tysk og fransk.
I artikkelen ”Om vort Skriftsprog” fra 1836 presenterer Aasen tanken om et norsk skriftspråk og diskuterer hvilket grunnlag det må bygge på. Her er et lite utdrag fra artikkelen: ”Det er ikke min Hensigt hermed at fremhæve nogen enkelt af vore Dialekter; nei, ingen saadan bør være Hovedsprog, men dette skulde være e Sammenligning af, et Grundlag for dem Alle.”
Aasen ville finne fram til fellestrekk i de norske dialektene og skape et skriftspråk som kunne være samlende for hele landet. I motsetning til P. A Munch, som ville bruke norrønt som normgrunnlag, ville Aasen bruke dialektene slik de ble snakket i samtida. Likevel lå det norrøne språket som et historisk utgangspunkt for dialektene – og dermed kunne mange fellestrekk spores tilbake til norrønt.
I 1848 gav Aasen ut Det norske Folkesrogs Grammatik, som var det første resultatet av innsamlingsarbeidet fra reisene han foretok mellom 1842 og 1847. Boka er den første systematiske og sammenliknende framstillingen av grammatikken i norske dialekter. Båe fonologi, morfologi og syntaks ble behandlet.
Aasen ville med Det norske Folkesprogs Grammatik gi kinnskap om norsk talemål, slik at bygdemålene kunne bli oppfattet som noe annet enn ”pøbelspråk” eller ”forvansket skriftspråk”. Boka var dermed et ledd i et språklig opplysningsarbeid, i tillegg til at den kartla normgrunnlagene for et nytt skriftspråk. Aasen så dessuten på grammatikken som en forberedelse til Ordbog over det norske Folkesprog, som ble utgitt i 1850.
Arbeidet med denne ordboka var en svært viktig del av språkarbeidet til Aasen. Han lyttet og noterte, spurte og skrev under reisene han hadde rundt om i Norge, og resultatet ble ei ordbok på 635 sider, med 20 000 oppslagsord. Her står ordene slik de ble bruk ti de ulike dialektene, og hvert ord er ført opp med forklaring og med opplysninger om hvor der er i bruk.
Med grammatikken og ordboka over ”det norske Folkesprog” hadde Aasen gjennomført den viktigste delen av kartleggingsarbeidet. Han hadde som den først i Norge systematisk dokumentert talemålet i landet.
Knud Knutsen mente at fremmedord var til hinder for at folk flest skulle kunne forstå skriftspråket og det dannede talemålet. På grunn av det gav han i 1881 ut ordboka Unorsk og norsk eller fremmedords avsløring. I denne boka kunne folk finne norske ord til erstatning for ulike fremmedord. De fleste ordene i denne ordboka var hentet fra Norsk Ordbok av Ivar Aasen. To til tre prosent av orda i denne boka var erstatning som han selv eller andre hadde foreslått.
Blant de erstatningsordene Knudsen selv foreslo, var bakstrev for reaksjon og ordskrift for debatt. Begge er brukt den dag i dag. Mange andre av forslagene hans ble aldri akseptert. Det gikk med andre ord dårligere med kampen mot fremmedordene enn med arbeidet hans for en ny norsk rettskriving, som i det store og det hele vant fram.
Grammatiske endringer
I 1862 skjedde det store endringer. Da vedtok det daværende Kirkedepartementet endringer som førte skriftspråket til Norge et lite steg nærmere talemålet. Eksempler på det er at stum e ble avskaffet, som at ordet naae ble endret til naa. Dobbeltskriving av i, e og u som markering av lang vokal ble avskaffet, som at fin ble i stede for fiin, pen ble i stede for peen, og hus ble i stede for huus. C, ch og q som skrivemåter for k – lyden ble avskaffet, som at konsul ble i stede for consul, teknikk ble i stede for technik, og kvæg ble i stede for qvæg. Og helt til slutt; ph som skrivemåte for l – lyden ble avskaffet, som at filosof ble i stede for philosoph.
I 1886 gav Knudsen ut kampskriftet ”Hvem skal vinne? De historiske dansk – norske målstræveres standpunkt.” Der la han fram et omfattende og detaljert program for hvordan målstrevet etter hans syn burde føres videre. Noen av eksemplene på det var at ord skulle kortes ned, som for eksempel at dra ble i stede for drag og bli ble i stede for blive. Det ble innført norsk flertallsbøying i hannkjønn – og intetkjønn, og det ble endringer i skrivemåten av mange ord, slik at de kom i samsvar med ”dannet dagligtale.
Men Knudsen var foran sin tid. Det tok hele 21 år før mange av forslagene hans til skrivemåte av norske ord ble vedtatt som offisiell rettskriving i Norge. I dag, mer enn 11 år etter at dette skriftet kom ut, er derimot mange av skrivemåtene vel etablert i bokmål, som for eksempel kake, mat, trodde, sydde, dra, bli, sy, far, mor og mange andre.
Jonathan Aars var elev av Knudsen og støttet den språkpolitiske linja hans. I 1860 – åra gav Aars ut et hefte med tittelen Norske rettskrivningsregler. Heftet kom i stadig nyere utgaver, og fra 1885 fikk det en slags offisiell godkjennelse ved at departementet kontrollerte og godkjente det.
Aars hadde gjennom Norske rettskrivningsregler innvirkning på to måter. For det første kritiserte han i innledningen til heftet den gjeldene dansk rettskrivingen, som på mange måtet var i strid med det norske talemålet, og som dermed ble oppfattet som fremmed av mange nordmenn. Og for det andre endret han reglene for hver utgave, på en slik måte at de stadig nærmet seg talemål.
Nordahl Rolfsen (1848 – 1928) var mest kjent som forfatter av en rekke lesebøker for skolen. I 1892 kom Læsebog for folkeskolen for første gang. Rolfsen gjennomførte her en del av de forslagene til endringer i skriftspråket som Knudsen hadde lagt fram seks år tidligere, i ”Hvem skal vinne?”. Han gjennomførte blant annet harde konsonanter og kortformene dra og bli av verbene drage og blive.
Året etter, i 1893, ble det satt ned en komité som skulle komme med forslag til rettskrivningsformer. Et av medlemmene var Jonathan Aars. I 1898 kom komiteen med et forslag der hovedpoenget var at norske talemålsformer skulle ligge til grunn for skriftlig norsk bokmål. Men disse forslagene møtte ulike reaksjoner blant folket. I det store og det hele var folk positive, men skrivemåten med p t k for b d g møtte en del motgang blant skolefolket på Sørlandet og Sørvestlandet, altså i de delene av Norge der b d g hadde støtte i talemålet. Blant universitetsfolk var motgangen større – der var det flere som ønsket så få endringer som mulig. Det var en viktig grunn til at rettskrivingsforslaget fra Aars – komiteen ikke ble vedtatt før i 1907.
En aktiv deltaker i språkdebatten i første halvdel av 1800 – tallet var historikeren Peter Andreas Munch (1810 – 1863). Han var sterkt preget av det romantiske synet på sammenhengen mellom nasjon og språk. Han hevdet at dersom det skulle skapes et eget norsk skriftspråk, måtte det bygge på det norrøne språk. Samtidig fant han seg godt til rette med det danske skriftspråket og hevdet at dansk godt kunne være det samlende skriftspråket i Norge. Tanken om at skriftspråket skulle være demokratisk og gjøre det lettere for allmennheten å lese og skrive, var fjern for Munch.
På dette punktet var han uenig med både Ivar Aasen, Knud Knudsen og Henrik Wergeland. Munch mente at Wergeland var en ”sprogfordærver”. Han var heller ikke enig med Ivar Aasen som mente at det burde skapes et skriftspråk basert på norske dialekter i samtida.
Ivar Aasen (1813 – 1896) var den som gjorde det språkvitenskapelige arbeidet som skulle til for å etablere et norsk skriftspråk med norsk talemål som normgrunnlag. Aasen leste mye i oppveksten og han arbeidet som omgangsskolelærer fra han var 18 år til 20 år gammel. Han fordypet seg i grammatikk, norrønt, latin, engelsk, tysk og fransk.
I artikkelen ”Om vort Skriftsprog” fra 1836 presenterer Aasen tanken om et norsk skriftspråk og diskuterer hvilket grunnlag det må bygge på. Her er et lite utdrag fra artikkelen: ”Det er ikke min Hensigt hermed at fremhæve nogen enkelt af vore Dialekter; nei, ingen saadan bør være Hovedsprog, men dette skulde være e Sammenligning af, et Grundlag for dem Alle.”
Aasen ville finne fram til fellestrekk i de norske dialektene og skape et skriftspråk som kunne være samlende for hele landet. I motsetning til P. A Munch, som ville bruke norrønt som normgrunnlag, ville Aasen bruke dialektene slik de ble snakket i samtida. Likevel lå det norrøne språket som et historisk utgangspunkt for dialektene – og dermed kunne mange fellestrekk spores tilbake til norrønt.
I 1848 gav Aasen ut Det norske Folkesrogs Grammatik, som var det første resultatet av innsamlingsarbeidet fra reisene han foretok mellom 1842 og 1847. Boka er den første systematiske og sammenliknende framstillingen av grammatikken i norske dialekter. Båe fonologi, morfologi og syntaks ble behandlet.
Aasen ville med Det norske Folkesprogs Grammatik gi kinnskap om norsk talemål, slik at bygdemålene kunne bli oppfattet som noe annet enn ”pøbelspråk” eller ”forvansket skriftspråk”. Boka var dermed et ledd i et språklig opplysningsarbeid, i tillegg til at den kartla normgrunnlagene for et nytt skriftspråk. Aasen så dessuten på grammatikken som en forberedelse til Ordbog over det norske Folkesprog, som ble utgitt i 1850.
Arbeidet med denne ordboka var en svært viktig del av språkarbeidet til Aasen. Han lyttet og noterte, spurte og skrev under reisene han hadde rundt om i Norge, og resultatet ble ei ordbok på 635 sider, med 20 000 oppslagsord. Her står ordene slik de ble bruk ti de ulike dialektene, og hvert ord er ført opp med forklaring og med opplysninger om hvor der er i bruk.
Med grammatikken og ordboka over ”det norske Folkesprog” hadde Aasen gjennomført den viktigste delen av kartleggingsarbeidet. Han hadde som den først i Norge systematisk dokumentert talemålet i landet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar